JAKTEN PÅ VINTERRYPA

Rypejakt vinterstid krever en del ekstra av jegeren. Men bevares – ikke noe er som de stille dagene under februars gnistrende himmelblå, der rypa trykker og skuddene treffer. 

Tekst/foto: Rune Lillevik


Vinterjakta har utvilsomt en egen appell til rypejegere flest. Til tross for sterkt dalende interessekurve i etterkant av septembers lune og befriende utfoldelse, byr vinteren på atskillig større opplevelser. Og ikke minst på større utfordringer. Både framkommelighet og rypas atferd er stort sett langt vanskeligere å hanskes med på tjukkasføre i vinterfjellet. For den som kan og vil er det imidlertid mye å hente, særlig når litt kunnskap ledsager jaktplanene.

Atferdsforskjeller
Det er i første rekke nyttig å beslutte om man har til hensikt å jakte fjellrype eller lirype. Eller om man skal gå for begge deler. Våre to rypearter takler vinteren forskjellig, og atferden er ulik. Når lirypa trykker anonymt i dokk i vierbeltet, holder fjellrypa sine ufortrødne rapekonserter fra bratthengene høyere oppe. Lirypa oppdager du av den grunn sjelden før den skvetter opp i en kaskade av snø, mens fjellrypa er lett synlig oppe på fjellhyllene. Fjellrypa har betimelig nok en stoisk ro i forholdet til tobeinte jegere som nærmer seg fra et lavere punkt. Dette gjelder i de aller fleste tilfeller, særlig ved første gangs kontakt mellom fugl og jeger i skrånende terreng.
    Ved å oppsøke de brattere fjellpartiene over vegetasjonsgrensa, er det med andre ord kun fjellrypa som står i fokus. Dette faktumet gjør det naturlig å foreta en todeling av jakta; hagle til lirypa, rifle til fjellrypa. Erfaringsmessig er det i bratte partier altså lite problematisk å spasere inn til fint riflehold, vel å merke om man kommer nedenfra. Fjellrypa sitter, og du har god tid til å forberede skudd. Hagla er ikke like effektiv her oppe, ettersom fjellrypa alltid har sett deg og tar flukten i klok tid før du er innenfor haglskuddets rekkevidde. Bruker du stål er du ytterligere nedsunket i elendighet, da så lite som 20 meters avstand godt kan føre til skadeskyting på sittende fugl. Ei presis rifle vil derimot gi tallrike skuddsjanser på enhver avstand du måtte mestre. Titt og ofte kommer imidlertid fjellrypa flygende over hodet på jegeren, og da er hagla selvsagt nyttig. Dette er særlig greit å være klar over hvis flere jakter sammen og dermed setter bevegelse i flokkene.   
    Skal man jakte nede i vegetasjonen, er det hagla som gjelder. Selv om lirypa aldri vil finne på å følge fjellrypas eksempel og bevisst fly rett imot jegeren, gir hagla flere sjanser enn rifla. Lirypas trang til skjul, samt trykkviljen, fører til plutselige og nære situasjoner med fugl i lufta. Det beste er godt med løs snø og klarvær som bringer kontraster i landskapet. Da ser man sportegn og fugl lettere. Samtidig trykker fuglen bedre i dokket, noe som byr på stor spenning for jegeren som nærmer seg. Selve rypa er sjelden godt synlig, så rifla er vanligvis overflødig.   
    Hard skare innebærer at lirypa oftest blir nødt til å sitte oppå snøen. Nå er den også betraktelig verre å komme på haglhold av. Løssnøen og dokkets trygghet er med andre ord en viktig forutsetning for god jakt med hagla. Og skulle det være hardføre, kan man dessverre ikke regne med å stille på riflehold like lettvint som i fjellrypeland. Nervøsitet preger lirypas opphold på skaren. Den har langt fra samme tryggheten når den erkjenner seg oppdaget, og tar som regel straks vingene fatt. Ikke minst er lirypa dessuten vanskeligere å få øye på i sitt leveområde. Busk og småbjørk utelukker den gode oversikten som er så fordelaktig i fjellrypas rike. 
 
Ulike forutsetninger
Bakgrunnen for atferds- og tilholdsvariasjoner blant våre to rypearter, er delvis fysiologisk betinget. Lirypas nebb er kraftigere enn fjellrypas, og derigjennom vel egnet til å klippe kvist. Fjellrypa makter ikke med sitt smekrere nebb å klippe kvist raskt nok til å dekke det daglige energibehovet. Dermed utnytter fjellrypa i stedet bær og snauvokst vegetasjon på de avblåste og avtinte rabbene i høyden. Likevel suppleres denne næringen jevnlig med kvist fra lirypas matfat. Fra tid til annen kommer man således over store og små flokker med fjellrype på beite nede i lirypas domene. Og ved å følge de øverste vierfeltene er det som regel mengder av fjellrypespor å se. Slik beiting foregår gjerne tidlig morgen og sein ettermiddag. På dagtid finner vi følgelig fjellrypa høyere oppe i de nakne hengene. Nordover i landet kan det rett nok være enkelte rokkeringer på denne logikken, da våre nordlige fjellryper også kan påtreffes i fjæresteinene.
    Både hagla og rifla har altså sin misjon i det vinterlige rypefjellet. Selv pleier jeg å ta med begge deler, men slik blir det til tider tung bør i tungt terreng. Kombivåpen er derfor gjerne det beste på ferden mot å fastslå et gledens veni vidi vici i rypenes vinterfjell.  

Forside