Er det noe vi bør, så er det selmarkør.

Når selen flyter eller ligger på land er det lett å få fatt i byttet etter skuddet. Men som oftest går dyra til bunns, og det blir problemer med å få fatt i selen.
En ting som da er greit å ha for hånd er en markør;  lett å ta til og hive på sjøen der blod og spekk  ligg på overflaten som et kortvarig bevis for hvor selen gikk ned..


Markøren lages enkelt av en tresule med tau som man har et blylodd i enden på. Synker selen er det bare å  hive ut loddet så snart som mulig der blod og spekk markerer stedet.        

For å få øye på selen kan det være greit å ha en vannkikert for hånden. Med denne er det lettere å få lokalisert selen på bunnen, men dette kan mange ganger være vanskelig. Det avhenger av bunnforhold, dybde og sikt i vannet, og lokaliseringen er særlig problematisk når dyret ligger i tang og tare.

.
Når vi har flaks og finner selen, er neste steg å få den ombord. Da trenger vi ett eller anna for å få den til overflata. Da kan vi bruke seasheperd metoden, og det er en lang teleskopstang, noe lignende som profesjonelle vindusvaskere bruker, med den forskjell at vi skifter ut nalen med en spiss krok eller lyster. Og går ikke det bruker vi en kort fiskestang med en pilk eller sluk.